Hvordan havnet vi her? Det er mange som stiller seg dette spørsmålet i disse dager. Barn og unge streiker. De forlater skolene for å gå ut i gatene og demonstrere for klimaet. Vi står midt i en av de største utfordringene menneskeheten har møtt; vi er faktisk i ferd med å utrydde oss selv. Kollektivt selvmord. Allikevel klarer vi ikke å diskutere klimaforstyrrelsene på en konstruktiv og forpliktende måte. Det er en komplisert sak, samtidig som det er en enkel sak. Det er en sak hvor mange hensyn må veies opp mot hverandre, samtidig som det er lett å se hva som må veie tyngst. Barn og ungdom har mister tålmodigheten og går ut i gatene; de tør ikke vente lenger og krever at noe må skje. Hvordan kunne våre velutviklede demokratiske samfunn havne i denne situasjonen?

En av utfordringene med demokratiet er at folk ofte er uenige. Det er helt naturlig i et samfunn som består av mange ulike mennesker; og når samfunnet blir mer heterogent, så blir det kanskje enda flere uenigheter og konflikter? Vi har ulike holdninger og verdier, og derfor er vi ofte uenige om hvordan samfunnet skal være. Da blir det ekstra viktig at vi klarer å fortsette å snakke medhverandre, og at vi gjør det vi kan for å styrke og utvikle demokratiet. For det er ingen tvil om at demokratiet under press. Tilliten til politikere og det demokratiske systemet er lav. Ettertanken, mangfoldet og refleksjonen i det offentlige rom dør ut.

Vi lære oss å stå i konflikter. Selv om vi er uenige i en sak, så kan vi ikke la kommunikasjonen bryte sammen. Derfor trenger vi å utvikle en debattkultur som gjør oss i stand til å snakke sammen på en skikkelig måte; også når vi er rykende uenige om noe. På den måten tar vi vare på den demokratiske samtalen.

Bakgrunnen for friromsdebatten

I 2016 tok de frie skolene i Danmark (folkehøgskolene, efterskolene, og friskolene) initiativ til å gjenreise den demokratiske samtalen gjennom å utfordre den rådende debattkulturen. De ville skape en debattform hvor konflikter og uenigheter anerkjennes og tydeliggjøres, samtidig som det er rom for tvil og anerkjennelse av motpartens synspunkter. De ville skape en arena for samtaler som gjør oss klokere, både på hverandre og sakene vi debatterer. Men de stoppet ikke der: med det felles beste som mål, skal vi også finne fram til initiativer som bringer oss videre og skaper forandring. Debatter som ikke bare består av tomme ord, men som er konstruktive og etterfølges av handling. Dette var ambisjonen for debattformen som de døpte friromsdebatt.

Frihet gjennom form

Friromsdebatten er en strukturert debatt. Den tar to timer og har et forløp som alle deltagerne kjenner. De strenge rammene gir trygghet og en følelse av frihet. Frirommet er avgrenset, og innenfor rammene har vi frihet til å gjøre det vi vil.

Alle som er tilstede på en friromsdebatt har klart definerte roller. Debatten ledes av en debattpilot. Det er debattpiloten som styrer debatten og passer på at alle følger spillereglene. På scenen er det to debattanter og i salen sitter deltagerne. Det er ingen som er passive tilskuere til debattene – publikum i salen defineres som deltagere. I løpet av debatten skal alle delta. Møter du opp til en friromsdebatt, så forplikter du deg til å bidra.

Friromsdebatt har tre runder

En friromsdebatt har alltid tre runder. Hver runde utgjør en etappe i et forløp. Siden alle alltid vet hvor i forløpet vi befinner oss, så får debatten en annen ro enn det du finner i mange andre debattformer.

1. Fronter – dette er vi uenige om

I første runder handler det om fronter. Denne runden varer i 25 minutter. Formålet med denne runden er å klargjøre hva det er debatten handler om. I en friromsdebatt er det et poeng å ha så tydelige fronter som mulig. Aller helst bør man formulere problemstillingen som et spørsmål, hvor den ene debattanten svarer ja og den andre nei. Allikevel vil det være behov for å klargjøre hva er problemet er, hvordan vi forstår det og hva består uenigheten i? Her kan både debattantene og deltagerne (publikum) komme med argumenter.

2. Refleksjoner – dette er dillemmaene vi står overfor

Andre runde handler om refleksjoner. I løpet av 35-40 minutter skal debattantene reflektere over både sine egne og andres argumenter, se på mulige dilemmaer og åpne opp for tvil. I denne runden skiller friromsdebatten seg fra andre debattformer ved at den lar oss møte menneskene bak argumentene. Det er alltid en grunn til at vi tenker som vi gjør, og når vi kjenner bakgrunnen så blir det ofte lettere å skille sak og person. Vi skal ikke legge lokk på saklig uenighet, men vi må klare å stå i uenighet og samtidig behandle hverandre med respekt.

3. Initiativer – veien videre for det felles beste

Friromdebattens siste og viktigste runde handler om initiativer. Det finnes ikke noe mer frustrerende enn debatter som ikke fører oss videre. Derfor er det satt av 40-45 minutter til veien videre i en friromsdebatt. Her involveres alle som er tilstede under debatten, og det ligger en forpliktelse på alle til å komme med forslag til intitiativer som kan få oss et skritt nærmere en løsning som er til det felles beste. Det legges ikke opp til at debattantene skal bli enige, for de trenger faktisk ikke å være enige om hvordan problemet skal løses, men de må forplikte seg til å foreta seg noe for å komme videre. Kanskje finnes det en tredje vei, kanskje har de på noen områder nærmet seg hverandre eller er det eneste de kan enes om at de må fortsette å snakke sammen? Friromsdebatten skal alltid munne ut i et eller flere konkrete initiativer, men det er ikke sikkert at det er debattantene som skal ta initiativene videre. Kanskje er det deltagerne i salen som er de rette til å ta saken videre?

Friromsdebatt er en øvelse i demokrati

Vi må trene oss på å stå i uenighet. Friromsdebatten gir oss anledning til å erfare at vi kan snakke sammen, selv om vi er uenige. Den lærer oss også at de som deltar som debattanter er mennesker, og at de alltid har grunner til å komme med de argumentene som de gjør. Når vi behandler hverandre som skikkelige mennesker, lytter til hverandre og tar hverandre på alvor, så begynner vi å snakke sammen på alvor. Og et samfunn hvor folk snakker sammen, blir et samfunn som henger sammen.

I et demokrati er det folket som bestemmer. Gjennom friromsdebatten får folket stemmen tilbake. Det er ikke bare de på scenen som får komme med argumenter og gode idéer. Alle som er tilstede har et ansvar for å være gode deltagere i debatten, og gjennom ansvar kommer forpliktelse. Når vi forplikter oss til virkelig å se sakens dilemmaer og vanskeligheter, så blir det vanskeligere å være firkantet. I tillegg blir det vanskeligere å kritisere andre for at de ikke finner løsningene. Det er nemlig ikke så lett å finne løsninger på vanskelige problemstillinger.

Frirommet er en debattform som inspirerer fordi den viser oss en måte vi kan skape interessante, meningsfylte og forpliktende debatter på. Vi må få den offentlige debatten tilbake. Frirommet viser at det går an å skape folkelige arenaer for debatt, og at folkehøgskolene kan fungere som demokratiske kraftsentre rundt om i landet. 

Se www.frirummet.org for mer informasjon om debattformen