Hvordan havnet vi her? Det er mange som stiller seg dette spørsmålet i disse dager. Barn og unge streiker. De forlater skolene for å gå ut i gatene og demonstrere for klimaet. Vi står midt i en av de største utfordringene menneskeheten har møtt; vi er faktisk i ferd med å utrydde oss selv. Kollektivt selvmord. Allikevel klarer vi ikke å diskutere klimaforstyrrelsene på en konstruktiv og forpliktende måte. Det er en komplisert sak, samtidig som det er en enkel sak. Det er en sak hvor mange hensyn må veies opp mot hverandre, samtidig som det er lett å se hva som må veie tyngst. Barn og ungdom har mister tålmodigheten og går ut i gatene; de tør ikke vente lenger og krever at noe må skje. Hvordan kunne våre velutviklede demokratiske samfunn havne i denne situasjonen?

En av utfordringene med demokratiet er at folk ofte er uenige. Det er helt naturlig i et samfunn som består av mange ulike mennesker; og når samfunnet blir mer heterogent, så blir det kanskje enda flere uenigheter og konflikter? Vi har ulike holdninger og verdier, og derfor er vi ofte uenige om hvordan samfunnet skal være. Da blir det ekstra viktig at vi klarer å fortsette å snakke medhverandre, og at vi gjør det vi kan for å styrke og utvikle demokratiet. For det er ingen tvil om at demokratiet under press. Tilliten til politikere og det demokratiske systemet er lav. Ettertanken, mangfoldet og refleksjonen i det offentlige rom dør ut.

Vi lære oss å stå i konflikter. Selv om vi er uenige i en sak, så kan vi ikke la kommunikasjonen bryte sammen. Derfor trenger vi å utvikle en debattkultur som gjør oss i stand til å snakke sammen på en skikkelig måte; også når vi er rykende uenige om noe. På den måten tar vi vare på den demokratiske samtalen.

Bakgrunnen for friromsdebatten

I 2016 tok de frie skolene i Danmark (folkehøgskolene, efterskolene, og friskolene) initiativ til å gjenreise den demokratiske samtalen gjennom å utfordre den rådende debattkulturen. De ville skape en debattform hvor konflikter og uenigheter anerkjennes og tydeliggjøres, samtidig som det er rom for tvil og anerkjennelse av motpartens synspunkter. De ville skape en arena for samtaler som gjør oss klokere, både på hverandre og sakene vi debatterer. Men de stoppet ikke der: med det felles beste som mål, skal vi også finne fram til initiativer som bringer oss videre og skaper forandring. Debatter som ikke bare består av tomme ord, men som er konstruktive og etterfølges av handling. Dette var ambisjonen for debattformen som de døpte friromsdebatt.

Frihet gjennom form

Friromsdebatten er en strukturert debatt. Den tar to timer og har et forløp som alle deltagerne kjenner. De strenge rammene gir trygghet og en følelse av frihet. Frirommet er avgrenset, og innenfor rammene har vi frihet til å gjøre det vi vil.

Alle som er tilstede på en friromsdebatt har klart definerte roller. Debatten ledes av en debattpilot. Det er debattpiloten som styrer debatten og passer på at alle følger spillereglene. På scenen er det to debattanter og i salen sitter deltagerne. Det er ingen som er passive tilskuere til debattene – publikum i salen defineres som deltagere. I løpet av debatten skal alle delta. Møter du opp til en friromsdebatt, så forplikter du deg til å bidra.

Friromsdebatt har tre runder

En friromsdebatt har alltid tre runder. Hver runde utgjør en etappe i et forløp. Siden alle alltid vet hvor i forløpet vi befinner oss, så får debatten en annen ro enn det du finner i mange andre debattformer.

1. Fronter – dette er vi uenige om

I første runder handler det om fronter. Denne runden varer i 25 minutter. Formålet med denne runden er å klargjøre hva det er debatten handler om. I en friromsdebatt er det et poeng å ha så tydelige fronter som mulig. Aller helst bør man formulere problemstillingen som et spørsmål, hvor den ene debattanten svarer ja og den andre nei. Allikevel vil det være behov for å klargjøre hva er problemet er, hvordan vi forstår det og hva består uenigheten i? Her kan både debattantene og deltagerne (publikum) komme med argumenter.

2. Refleksjoner – dette er dillemmaene vi står overfor

Andre runde handler om refleksjoner. I løpet av 35-40 minutter skal debattantene reflektere over både sine egne og andres argumenter, se på mulige dilemmaer og åpne opp for tvil. I denne runden skiller friromsdebatten seg fra andre debattformer ved at den lar oss møte menneskene bak argumentene. Det er alltid en grunn til at vi tenker som vi gjør, og når vi kjenner bakgrunnen så blir det ofte lettere å skille sak og person. Vi skal ikke legge lokk på saklig uenighet, men vi må klare å stå i uenighet og samtidig behandle hverandre med respekt.

3. Initiativer – veien videre for det felles beste

Friromdebattens siste og viktigste runde handler om initiativer. Det finnes ikke noe mer frustrerende enn debatter som ikke fører oss videre. Derfor er det satt av 40-45 minutter til veien videre i en friromsdebatt. Her involveres alle som er tilstede under debatten, og det ligger en forpliktelse på alle til å komme med forslag til intitiativer som kan få oss et skritt nærmere en løsning som er til det felles beste. Det legges ikke opp til at debattantene skal bli enige, for de trenger faktisk ikke å være enige om hvordan problemet skal løses, men de må forplikte seg til å foreta seg noe for å komme videre. Kanskje finnes det en tredje vei, kanskje har de på noen områder nærmet seg hverandre eller er det eneste de kan enes om at de må fortsette å snakke sammen? Friromsdebatten skal alltid munne ut i et eller flere konkrete initiativer, men det er ikke sikkert at det er debattantene som skal ta initiativene videre. Kanskje er det deltagerne i salen som er de rette til å ta saken videre?

Friromsdebatt er en øvelse i demokrati

Vi må trene oss på å stå i uenighet. Friromsdebatten gir oss anledning til å erfare at vi kan snakke sammen, selv om vi er uenige. Den lærer oss også at de som deltar som debattanter er mennesker, og at de alltid har grunner til å komme med de argumentene som de gjør. Når vi behandler hverandre som skikkelige mennesker, lytter til hverandre og tar hverandre på alvor, så begynner vi å snakke sammen på alvor. Og et samfunn hvor folk snakker sammen, blir et samfunn som henger sammen.

I et demokrati er det folket som bestemmer. Gjennom friromsdebatten får folket stemmen tilbake. Det er ikke bare de på scenen som får komme med argumenter og gode idéer. Alle som er tilstede har et ansvar for å være gode deltagere i debatten, og gjennom ansvar kommer forpliktelse. Når vi forplikter oss til virkelig å se sakens dilemmaer og vanskeligheter, så blir det vanskeligere å være firkantet. I tillegg blir det vanskeligere å kritisere andre for at de ikke finner løsningene. Det er nemlig ikke så lett å finne løsninger på vanskelige problemstillinger.

Frirommet er en debattform som inspirerer fordi den viser oss en måte vi kan skape interessante, meningsfylte og forpliktende debatter på. Vi må få den offentlige debatten tilbake. Frirommet viser at det går an å skape folkelige arenaer for debatt, og at folkehøgskolene kan fungere som demokratiske kraftsentre rundt om i landet. 

Se www.frirummet.org for mer informasjon om debattformen

Teater og scenekunst har vært på studietur til New York. Et av høydepunktene på turen var en teaterworkshop etterfulgt av forestillingen Then She Fell. For linjelærerer Elisabet Dale var det intet mindre enn en sjelsettende opplevelse.

En perfekt dag i New York

I går hadde teaterlinja en fantastisk dag, med massevis av faglig påfyll på dagen, og skjellsettende teateropplevelse på kvelden.

Vi tok turen over Williamsburg bridge for å gå på workshop med en av skuespillerne fra The Third Rail projects. Dette er et ensemble som tenker nytt om teater.

De flytter seg langt vekk fra hektiske Manhatten og Brodway, og satser på en helt spesielt intim teateropplevelse i en gammel nedlagt klosterskole som de for anledningen har forvandlet til et mentalsykehus. Ensemblet dukker inn i Lewis Carolls verden, og har laget forestillingen Then She Fell, som visuell og fysisk vandreteater, der interaksjon mellom skuespiller og publikum er i hovedfokus. Vi skulle få førstehåndserfaring med det, men først workshop.

Intim og personlig workshop

Vi kom til Workshopen spente og klare. Det var «The Red Queen» fra kveldens forestilling som skulle lede oss i arbeidet. Hun kom og viste seg å være verdens fineste menneske, og vi følte oss trygge, og ble tatt med opp i et av rommene som skulle brukes under kvelden forestillingen. Her var det stiger som gikk til taket, massevis av knust porselen i en stor haug, det var medisinflasker, et stor gult bord, stoler, bøker osv.

Vi begynte med å utforske rommet, og elvene fikk innblikk i hvordan en kan bygge opp små fysiske interaktive scener ved å utforske elementene i rommet, gjennom blikk og kropp, og viktigst, ved å ha et mål som du virkelig ønsker å få til! Vi fikk ikke tatt bilder inne i lokalet, men alle noterte flittig, og det var en fantastisk fin, intim og utviklende workshop, som vi alle satte stor pris på.

Vi følte oss nå beredt til det som skulle komme om kvelden. Da skulle vi nemlig tilbake til mentalsykehuset, og se Then She Fell.

Teater utenom det vanlige

Klokka 22.15 stod vi igjen utenfor mentalsykehuset. Vi ble kalt inn fem og fem om gangen. Sjekket inn, la fra oss alle tingene våre i en låst skuff, fikk en rød drikk i  et medisinglass, og ble satt til å vente, og så var vi i gang.

Sykepleiere kom og hentet oss, en eller to stykker om gangen. Dette var et helt fantastisk univers, der du ble ført inn i små eller store rom. Lewis Carolls verden. I mange av scenene er du alene med skuespillerene. Du får være med i te-selskap der du sitter rundt bordet med to dronninger, en kanin og hattemakeren, eller i  scene der du maler dronningens roser røde. Jeg skrev brev til Alice, rakte henne klærne hun skulle ha på seg etter et bad. Hun spurte meg om mitt forhold til det å gjøre noe ulovlig, og jeg fortalte henne en privat liten historie fra min første forelskelse. Det var jo bare oss to, og jeg var i en magisk verden.

Da vi kom ut igjen fra teatret var noen oppløst i tårer, mens andre lo. Noen var helt utmattet og måtte ha en stund for seg selv. Alle hadde hatt en helt unik opplevelse, sitt personlige møte med Then She Fell, og seg selv. 

Teater og scenekunst på Fana

De siste årene har Teater og scenekunst på Fana folkehøgskule reist på studietur til New York. På studieturen har elevene et program som inneholder blant annet teaterforestillinger, besøk hos kunstnere, teaterworkshop og selvsagt sightseeing i New York.

For alle teaterinteresserte er New York et svært interessant reisemål. Byen har et rikt og mangfoldig teatermiljø. I tillegg er det en by som byr på mange andre spennende ting å se og oppleve.

Teksten er skrevet av Elisabet Dale. Hun er linjeleder på Teater og scenekunst.

På Teater og scenekunst for elevene mange utfordringer, men et trygt og godt klassemiljø gjør at man tør å hoppe ut i det, skriver Sigrid som er elev på teaterlinja.

Jeg heter Sigrid og kommer fra Kvinnherad, et lite sted i Hordaland! Jeg har ingen teaterbakgrunn fra før av og dette året har vært mitt første møte med skuespill.

Godt og passe seriøst miljø på linja

En av grunnene til at jeg valgte å søke teater og scenekunst på Fana var at jeg hadde inntrykk av at linja passet både for de med mye erfaring og de med lite eller ingen. Teaterlinja på Fana passer både for de som er ute etter å lære mye og satse og for de som bare ønsker å drive med teater dette året fordi de synst det er gøy.

Denne mixen har hvertfall jeg opplevd at har skapt et veldig godt og passe seriøst arbeidsmiljø på linja. Teater og scenekunst på Fana tilbyr et miljø som er åpent for- og utfordrer både nybegynnere og de som har drevet med teater lenge. Samtidig tar linja hensyn til at noen ønsker å satse videre på skuespill og elevene får et stort læringsutbytte, i et avslappet miljø.

Variert undervisning

Undervisningen i år har vært veldig variert. Vi har to veldig flinke og forskjellige teaterlærere, med ulikt fokus.

En lærer er utdannet i fysisk teater og den andre jobber mer med Stanislavskiji metoder.

Dette gjør at vi får en veldig fin bredde i faget og lærer ulike teknikker.

Fra teknikk til oppsetning

Slik vi jobber er ofte at vi først arbeider med noen teknikker og så lager vi en liten oppsetning med det vi har lært. For eksempel har vi hatt en forestilling der vi fremførte hver vår monolog og en annen med performance art.

Vi setter opp en hovedproduksjon i andre semester som vi jobber intensivt med i litt over en måned. Der får vi brukt alt vi har lært frem til da, samtidig som vi lærer veldig mye nytt. 

Vi deler og skaper noe sammen

Noe av det fine med teater og scenekunst er samholdet vi får i klassen og med lærerne. Når man jobber med teater så må man åpne seg og samarbeide tett med andre.

I intensive perioder har vi jobbet mye og lenge og blitt en veldig sammensveiset gjeng som føler at vi deler og skaper noe sammen.

Lærene er veldig dyktige, inkluderende og engasjerte, og de opptatt av at elevene skal få være med i beslutninger og føle at det er deres år. 

Viktig å gripe muligheten

I teater og scenekunst er det viktig å bare hoppe ut i det og ikke være redd for å ikke få det til. Det blir skapt et miljø der det er veldig lav terskel for å prøve nye ting, selv om man føler man ikke mestrer det helt i starten. Teatertimene er et veldig åpent sted der man får mulighet til å uttrykke og utfordre seg selv og den muligheten er viktig å gripe.

Teater og scenekunst på Fana

På teaterlinja på Fana folkehøgskule får du bruke et år til å jobbe med teater og skuespill. Elevene lærer ulike skuespillteknikker som de bruker til å jobbe fram forestillinger.

I løpet av året jobber elevene blant annet med

• Forestillinger
• Stemmebruk, bevegelse og karakterarbeid
• Fysisk teater
• Moderne teateruttrykk
• Auditionteknikk
• Spill og improvisasjon