Eit avgjerande år

Å søke på teaterlinja var det første skrittet

Eg hadde aldri turt å gjøre det jeg gjør nå, hadde det ikke vært for året med Teater og Scenekunst på Fana folkehøgskule, sier Helle Danielsen.

Fjelltur til Aurlandsdalen

Det skal merkes at vi lever

Folkehøgskolenes ukronede hoffpoet Benny Andersen døde i fjor høst, men tekstene hans har vi fortsatt.

Benny Andersen skriver om livet slik vi lever det, eller burde leve det? Han er blant annet opphavsmannen bak den kjente strofen «om lidt er kaffen klar» fra sangen «Svantes lykkelige dag».

Morgensamling på Fana

Hvor morgen møtes alle elevene til morgensamling på skolen. Der gir vi beskjeder og deler noe som gir oss en god start på dagen.

Knut-Inge Johnsen
Knut-Inge Johnsen er linjelærer på Klassisk fotografi.

På morgensamlingen i dag leste Knut-Inge, linjelærer på Klassisk fotografi, noen av diktene til Bennyt Andersen. Det er spesielt et dikt som vi tar med oss som inspirasjon i hverdagen, nemlig «Morgenhymne».

I dette diktet får vi servert en rekke visdomsord som vi kan ta med oss inn i dagen:

  • I dag skal det leves
  • Det skal merkes at vi lever
  • Bit livet i låret
  • Finn fremtiden frem
Dette er riktig nok video av skolen i solnedgang, men du tar poenget :-)

Morgenhymne

I dag skal der leves, folkens!
Vi er allerede i gang
startede tidlig i morges
vand i ansigtet
kaffe i halsen
et rask skænderi
og lidt morgenavis.
Vi mangler stadig latteren
arbejdet
kærligheden
og et par måltider til
så mer kul på, folkens!
Nye ideer modtages gerne
Hvad med uden forklaring
at gi grønthandleren et kys
eller ta frakken omvendt på
Det skal mærkes at vi lever
Musikk må der til
og blomster til alle
hvem ved, en enkelt banan måske
Øs hele din sjæl og opfindsomhed ud
hold kroppen i gang så den damper
thi hellere dampe end støve
Skriv tredive breve og plant et træ
efterlign et par fuglestemmer
tillæg din kone en frygtelig last
og tilgiv hende på stedet
det er altsammen tegn på liv
Endnu er dagen spæd
du kan nå en masse
inden du segner livstræt om
Brug store ord i massevis
overdriv for en gangs skyld:
Thi kendes for ret:
Du er dømt til at leve!
Du må ikke kassere din skæbne
tværtimod tage den på dig
Fyld den du
som din hud!
Bid livet i låret
Find fremtiden frem
Rut med planer og visdomsord
for i dag skal der søreme leves!

Folkehøgskolene som demokratiske kraftsentre

Hvordan havnet vi her? Det er mange som stiller seg dette spørsmålet i disse dager. Barn og unge streiker. De forlater skolene for å gå ut i gatene og demonstrere for klimaet. Vi står midt i en av de største utfordringene menneskeheten har møtt; vi er faktisk i ferd med å utrydde oss selv. Kollektivt selvmord. Allikevel klarer vi ikke å diskutere klimaforstyrrelsene på en konstruktiv og forpliktende måte. Det er en komplisert sak, samtidig som det er en enkel sak. Det er en sak hvor mange hensyn må veies opp mot hverandre, samtidig som det er lett å se hva som må veie tyngst. Barn og ungdom har mister tålmodigheten og går ut i gatene; de tør ikke vente lenger og krever at noe må skje. Hvordan kunne våre velutviklede demokratiske samfunn havne i denne situasjonen?

En av utfordringene med demokratiet er at folk ofte er uenige. Det er helt naturlig i et samfunn som består av mange ulike mennesker; og når samfunnet blir mer heterogent, så blir det kanskje enda flere uenigheter og konflikter? Vi har ulike holdninger og verdier, og derfor er vi ofte uenige om hvordan samfunnet skal være. Da blir det ekstra viktig at vi klarer å fortsette å snakke medhverandre, og at vi gjør det vi kan for å styrke og utvikle demokratiet. For det er ingen tvil om at demokratiet under press. Tilliten til politikere og det demokratiske systemet er lav. Ettertanken, mangfoldet og refleksjonen i det offentlige rom dør ut.

Vi lære oss å stå i konflikter. Selv om vi er uenige i en sak, så kan vi ikke la kommunikasjonen bryte sammen. Derfor trenger vi å utvikle en debattkultur som gjør oss i stand til å snakke sammen på en skikkelig måte; også når vi er rykende uenige om noe. På den måten tar vi vare på den demokratiske samtalen.

Bakgrunnen for friromsdebatten

I 2016 tok de frie skolene i Danmark (folkehøgskolene, efterskolene, og friskolene) initiativ til å gjenreise den demokratiske samtalen gjennom å utfordre den rådende debattkulturen. De ville skape en debattform hvor konflikter og uenigheter anerkjennes og tydeliggjøres, samtidig som det er rom for tvil og anerkjennelse av motpartens synspunkter. De ville skape en arena for samtaler som gjør oss klokere, både på hverandre og sakene vi debatterer. Men de stoppet ikke der: med det felles beste som mål, skal vi også finne fram til initiativer som bringer oss videre og skaper forandring. Debatter som ikke bare består av tomme ord, men som er konstruktive og etterfølges av handling. Dette var ambisjonen for debattformen som de døpte friromsdebatt.

Frihet gjennom form

Friromsdebatten er en strukturert debatt. Den tar to timer og har et forløp som alle deltagerne kjenner. De strenge rammene gir trygghet og en følelse av frihet. Frirommet er avgrenset, og innenfor rammene har vi frihet til å gjøre det vi vil.

Alle som er tilstede på en friromsdebatt har klart definerte roller. Debatten ledes av en debattpilot. Det er debattpiloten som styrer debatten og passer på at alle følger spillereglene. På scenen er det to debattanter og i salen sitter deltagerne. Det er ingen som er passive tilskuere til debattene – publikum i salen defineres som deltagere. I løpet av debatten skal alle delta. Møter du opp til en friromsdebatt, så forplikter du deg til å bidra.

Friromsdebatt har tre runder

En friromsdebatt har alltid tre runder. Hver runde utgjør en etappe i et forløp. Siden alle alltid vet hvor i forløpet vi befinner oss, så får debatten en annen ro enn det du finner i mange andre debattformer.

1. Fronter – dette er vi uenige om

I første runder handler det om fronter. Denne runden varer i 25 minutter. Formålet med denne runden er å klargjøre hva det er debatten handler om. I en friromsdebatt er det et poeng å ha så tydelige fronter som mulig. Aller helst bør man formulere problemstillingen som et spørsmål, hvor den ene debattanten svarer ja og den andre nei. Allikevel vil det være behov for å klargjøre hva er problemet er, hvordan vi forstår det og hva består uenigheten i? Her kan både debattantene og deltagerne (publikum) komme med argumenter.

2. Refleksjoner – dette er dillemmaene vi står overfor

Andre runde handler om refleksjoner. I løpet av 35-40 minutter skal debattantene reflektere over både sine egne og andres argumenter, se på mulige dilemmaer og åpne opp for tvil. I denne runden skiller friromsdebatten seg fra andre debattformer ved at den lar oss møte menneskene bak argumentene. Det er alltid en grunn til at vi tenker som vi gjør, og når vi kjenner bakgrunnen så blir det ofte lettere å skille sak og person. Vi skal ikke legge lokk på saklig uenighet, men vi må klare å stå i uenighet og samtidig behandle hverandre med respekt.

3. Initiativer – veien videre for det felles beste

Friromdebattens siste og viktigste runde handler om initiativer. Det finnes ikke noe mer frustrerende enn debatter som ikke fører oss videre. Derfor er det satt av 40-45 minutter til veien videre i en friromsdebatt. Her involveres alle som er tilstede under debatten, og det ligger en forpliktelse på alle til å komme med forslag til intitiativer som kan få oss et skritt nærmere en løsning som er til det felles beste. Det legges ikke opp til at debattantene skal bli enige, for de trenger faktisk ikke å være enige om hvordan problemet skal løses, men de må forplikte seg til å foreta seg noe for å komme videre. Kanskje finnes det en tredje vei, kanskje har de på noen områder nærmet seg hverandre eller er det eneste de kan enes om at de må fortsette å snakke sammen? Friromsdebatten skal alltid munne ut i et eller flere konkrete initiativer, men det er ikke sikkert at det er debattantene som skal ta initiativene videre. Kanskje er det deltagerne i salen som er de rette til å ta saken videre?

Friromsdebatt er en øvelse i demokrati

Vi må trene oss på å stå i uenighet. Friromsdebatten gir oss anledning til å erfare at vi kan snakke sammen, selv om vi er uenige. Den lærer oss også at de som deltar som debattanter er mennesker, og at de alltid har grunner til å komme med de argumentene som de gjør. Når vi behandler hverandre som skikkelige mennesker, lytter til hverandre og tar hverandre på alvor, så begynner vi å snakke sammen på alvor. Og et samfunn hvor folk snakker sammen, blir et samfunn som henger sammen.

I et demokrati er det folket som bestemmer. Gjennom friromsdebatten får folket stemmen tilbake. Det er ikke bare de på scenen som får komme med argumenter og gode idéer. Alle som er tilstede har et ansvar for å være gode deltagere i debatten, og gjennom ansvar kommer forpliktelse. Når vi forplikter oss til virkelig å se sakens dilemmaer og vanskeligheter, så blir det vanskeligere å være firkantet. I tillegg blir det vanskeligere å kritisere andre for at de ikke finner løsningene. Det er nemlig ikke så lett å finne løsninger på vanskelige problemstillinger.

Frirommet er en debattform som inspirerer fordi den viser oss en måte vi kan skape interessante, meningsfylte og forpliktende debatter på. Vi må få den offentlige debatten tilbake. Frirommet viser at det går an å skape folkelige arenaer for debatt, og at folkehøgskolene kan fungere som demokratiske kraftsentre rundt om i landet. 

Se www.frirummet.org for mer informasjon om debattformen

Sunprint er bilder tatt med sollys

Sunprint, også kalt cyanotype, er en enkel måte å lage egne bilder på. Du trenger ikke engang et kamera, bare sollys og vann.

I løpet av året lager elevene på Fana folkehøgskule linjeseminar for hverandre. Når elevene på Klassisk fotografi hadde sitt vårseminar, var dette en av aktivitetene elevene kunne prøve .

Her ser du noen av bildene som elevene laget på lørdagsseminaret.

Fordelen med denne måten å ta bilder på, er at den ikke krever noen kjemikalier eller kompliserte fremkallingsprosesser. Du legger rett og slett bildet i solen og fremkaller det ved å legge det i vann. Når arket tørker får du et fint blått trykk med motivet du har valgt.

I denne videoen får du se noen eksempler på motiver du kan bruke når du skal lage bildene.

Sunprint er kjempelett

Alt du trenger for å lage dine egne bilder er Sunprint papir, en akrylplate, litt papp, vann, sol og noe som du vil ha som motiv.

Det selges rimelige sett med alt du trenger. Du kan for eksempel kjøpe det hos Preus fotomuseum. Deretter er det bare å sette i gang.

Slik gjør du det

Denne videoen viser det hvordan du lager Sunprint bilder.

Interessert i analog fotografering?

Fotolinja på Fana folkehøgskule heter Klassisk fotografi. Der får alle elevene en innføring i analog fotografering. I tillegg til å lære hvordan du tar gode bilder, lærer du hvordan du fremkaller dine egne bilder.

Skolen har flere godt utstyrte mørkerom og stor samling med ulike kameraer. Du trenger ikke å ha jobbet analogt før du kommer til skolen. Her lærer du alt du trenger å kunne og har tilgang til utstyr og mørkerom døgnet rundt.

Vi jobber både med moderne kameraer og skikkelig gammeldagse fotoapparater. Du lærer blant annet hvordan du lager et kjempeprimitivt pinhole kamera, får utforske skolens antikke storformatkamera fra 1878 i tillegg til å jobbe med allminnelige kameraer. Alle elevene på linja får et Holga-kamera til odel og eie når de kommer til skolen.

Her får du se hvordan du lager ditt eget pinhole kamera.

New York viste meg en magisk verden

Teater og scenekunst har vært på studietur til New York. Et av høydepunktene på turen var en teaterworkshop etterfulgt av forestillingen Then She Fell. For linjelærerer Elisabet Dale var det intet mindre enn en sjelsettende opplevelse.

En perfekt dag i New York

I går hadde teaterlinja en fantastisk dag, med massevis av faglig påfyll på dagen, og skjellsettende teateropplevelse på kvelden.

Teaterklassen venter på å få komme inn på teateret.

Vi tok turen over Williamsburg bridge for å gå på workshop med en av skuespillerne fra The Third Rail projects. Dette er et ensemble som tenker nytt om teater.

De flytter seg langt vekk fra hektiske Manhatten og Brodway, og satser på en helt spesielt intim teateropplevelse i en gammel nedlagt klosterskole som de for anledningen har forvandlet til et mentalsykehus. Ensemblet dukker inn i Lewis Carolls verden, og har laget forestillingen Then She Fell, som visuell og fysisk vandreteater, der interaksjon mellom skuespiller og publikum er i hovedfokus. Vi skulle få førstehåndserfaring med det, men først workshop.

Intim og personlig workshop

Vi kom til Workshopen spente og klare. Det var «The Red Queen» fra kveldens forestilling som skulle lede oss i arbeidet. Hun kom og viste seg å være verdens fineste menneske, og vi følte oss trygge, og ble tatt med opp i et av rommene som skulle brukes under kvelden forestillingen. Her var det stiger som gikk til taket, massevis av knust porselen i en stor haug, det var medisinflasker, et stor gult bord, stoler, bøker osv.

Vi begynte med å utforske rommet, og elvene fikk innblikk i hvordan en kan bygge opp små fysiske interaktive scener ved å utforske elementene i rommet, gjennom blikk og kropp, og viktigst, ved å ha et mål som du virkelig ønsker å få til! Vi fikk ikke tatt bilder inne i lokalet, men alle noterte flittig, og det var en fantastisk fin, intim og utviklende workshop, som vi alle satte stor pris på.

Vi følte oss nå beredt til det som skulle komme om kvelden. Da skulle vi nemlig tilbake til mentalsykehuset, og se Then She Fell.

Teater utenom det vanlige

Klokka 22.15 stod vi igjen utenfor mentalsykehuset. Vi ble kalt inn fem og fem om gangen. Sjekket inn, la fra oss alle tingene våre i en låst skuff, fikk en rød drikk i  et medisinglass, og ble satt til å vente, og så var vi i gang.

Sykepleiere kom og hentet oss, en eller to stykker om gangen. Dette var et helt fantastisk univers, der du ble ført inn i små eller store rom. Lewis Carolls verden. I mange av scenene er du alene med skuespillerene. Du får være med i te-selskap der du sitter rundt bordet med to dronninger, en kanin og hattemakeren, eller i  scene der du maler dronningens roser røde. Jeg skrev brev til Alice, rakte henne klærne hun skulle ha på seg etter et bad. Hun spurte meg om mitt forhold til det å gjøre noe ulovlig, og jeg fortalte henne en privat liten historie fra min første forelskelse. Det var jo bare oss to, og jeg var i en magisk verden.

Da vi kom ut igjen fra teatret var noen oppløst i tårer, mens andre lo. Noen var helt utmattet og måtte ha en stund for seg selv. Alle hadde hatt en helt unik opplevelse, sitt personlige møte med Then She Fell, og seg selv. 

Teater og scenekunst på Fana

De siste årene har Teater og scenekunst på Fana folkehøgskule reist på studietur til New York. På studieturen har elevene et program som inneholder blant annet teaterforestillinger, besøk hos kunstnere, teaterworkshop og selvsagt sightseeing i New York.

For alle teaterinteresserte er New York et svært interessant reisemål. Byen har et rikt og mangfoldig teatermiljø. I tillegg er det en by som byr på mange andre spennende ting å se og oppleve.

Teksten er skrevet av Elisabet Dale. Hun er linjeleder på Teater og scenekunst.

Eg klødde i fingrane etter å lære om teater

Eg heiter Eivor og er 19 år gamal. Eg kjem frå ei lita bygd i Hardanger, kalla Ålvik. Heilt sida eg var lita har eg likt å kle meg ut, tre inn i ei rolle og laga eit skikkelig show! Teatermoglegheita var diverre avgrensa der eg vaks opp, men interessa var på plass. Etter vidaregåande bestemde eg meg for å ta steget vidare, hoppe ut i det og prøve meg som skodespelar for fyrste gong. 

Stå på ei scene

Eg hadde ei forventning då eg søkte på Fana. Eg skulle stå på ein scene og slik var det.

Eg klødde i fingrane etter å lære om teater, sjå teateroppsetjingar og ikkje minst spele teater!

Utan erfaring og med lite peiling, trudde eg at ”alle andre” var betre og meir sjølvsikre, og at eg kom til å henge etter. Men sidan linja etterlyste folk både med og utan erfaring, tenkte eg at eg kom til å bli tatt godt imot og treffe folk med same interesse og på mitt nivå faglig. Variert og praktisk undervising sette eg høgt på lista då eg leita etter ein passande skule, eg landa til slutt på Fana, og har ikkje angra sidan.

Lær om teater gjennom arbeid med forestillinger.
Eivor (i midten) spelte Mora i teaterklassen si hovedoppsetting Blodbryllup.

Kjenne seg sett av lærarane

Kvardagen på teaterlinja til Fana Folkehøgskule er variert og morosam. Det går ikkje ein dag utan mykje latter og god stemning. Undervisinga er av høg kvalitet ettersom lærarane legger masse tid og krefter inn i arbeidet sitt. Kvar enkelt av elevane vert tatt like godt vare på og får mykje tilbakemeldingar for å utvikle seg innanfor faget. Å kjenne seg sett av lærarane tykkjer eg er viktig. Det skapar den rette motivasjonen til å stå på og gjere sitt beste. 

Oppgåvene er mangfaldige og interessante. Ei lett blanding av enkle til krevjande gjeremål gjer at ein kjenner at ein får ting til, samt at ein har et mål å jobbe mot. Begge deler skaper mestringskjensle, som er etter mi meining eit nøkkelord i lista over viktige ting ein treng for å ha det bra.

Lær om teater gjennom karakterarbeid og skuespillerteknikk.
Når teaterklassen har forestilling, så er både kulisser og kostymer laga av elevane.

Kjensle av mestring

Når det kjem til mestringskjensle, synes eg at det er noko av det beste med teater og scenekunstlinja på Fana. Me jobbar hardt saman, støttar kvarandre og produktet vert absolutt eit skikkelig show me alle kjenner oss utruleg stolte av.

Fellesskapet er upåklageleg og ingenting er for flaut eller dumt å gjere.

Det er også noko av det beste. Ikkje berre sjølve teateroppsetjingane, men teatergjengen. Etter masse arbeid, læring, reising, latter og tårer har me fått eit fint og trygt miljø. Me heiar på kvarandre og byggjer kvarandre opp.

Kom med eit ope sinn

Mitt beste råd til kommande elevar er å berre hoppe ut i det. Oppgåvene på teaterlinja kan kanskje kjennes litt rare eller skumle, men dei er ikkje det. Kom med eit ope sinn og ikkje ver redd for å dumme deg ut, for det er utruleg kjekt og ein verdifull eigenskap å ta med seg vidare.

Teater og scenekunst på Fana folkehøgskule

Teater og scenekunst får du lære om teater. Vi treng folk både med og utan erfaring frå teater.

Elevane jobbar både med det som skjer på scena og bak scena – på Fana er du med på heile produksjonen.

Linja passar både for alle som vil lære meir om teater. Det vi forventar av deg er at

  • Du er villig til å bruka deg sjølv aktivt i timane
  • Du deltar med ope sinn i samarbeid og utprøving
  • Du finn mot og nysgjerrighet til å gå inn i det ukjende i deg sjølv, både mentalt og fysisk

Hopp ut i det, og ikke vær redd for å ikke få det til

På Teater og scenekunst for elevene mange utfordringer, men et trygt og godt klassemiljø gjør at man tør å hoppe ut i det, skriver Sigrid som er elev på teaterlinja.

Jeg heter Sigrid og kommer fra Kvinnherad, et lite sted i Hordaland! Jeg har ingen teaterbakgrunn fra før av og dette året har vært mitt første møte med skuespill.

Godt og passe seriøst miljø på linja

En av grunnene til at jeg valgte å søke teater og scenekunst på Fana var at jeg hadde inntrykk av at linja passet både for de med mye erfaring og de med lite eller ingen. Teaterlinja på Fana passer både for de som er ute etter å lære mye og satse og for de som bare ønsker å drive med teater dette året fordi de synst det er gøy.

Denne mixen har hvertfall jeg opplevd at har skapt et veldig godt og passe seriøst arbeidsmiljø på linja. Teater og scenekunst på Fana tilbyr et miljø som er åpent for- og utfordrer både nybegynnere og de som har drevet med teater lenge. Samtidig tar linja hensyn til at noen ønsker å satse videre på skuespill og elevene får et stort læringsutbytte, i et avslappet miljø.

Variert undervisning

Undervisningen i år har vært veldig variert. Vi har to veldig flinke og forskjellige teaterlærere, med ulikt fokus.

En lærer er utdannet i fysisk teater og den andre jobber mer med Stanislavskiji metoder.

Dette gjør at vi får en veldig fin bredde i faget og lærer ulike teknikker.

Teater - scenebilde fra monologforestilling
En av årets første oppsetninger var en monologforestilling for de andre elevene på skolen.

Fra teknikk til oppsetning

Slik vi jobber er ofte at vi først arbeider med noen teknikker og så lager vi en liten oppsetning med det vi har lært. For eksempel har vi hatt en forestilling der vi fremførte hver vår monolog og en annen med performance art.

Teater - scenebilde fra Blodbryllup
Årets hovedproduksjon var Blodbryllup av den spanske forfatteren Lorca.

Vi setter opp en hovedproduksjon i andre semester som vi jobber intensivt med i litt over en måned. Der får vi brukt alt vi har lært frem til da, samtidig som vi lærer veldig mye nytt. 

Vi deler og skaper noe sammen

Noe av det fine med teater og scenekunst er samholdet vi får i klassen og med lærerne. Når man jobber med teater så må man åpne seg og samarbeide tett med andre.

I intensive perioder har vi jobbet mye og lenge og blitt en veldig sammensveiset gjeng som føler at vi deler og skaper noe sammen.

Lærene er veldig dyktige, inkluderende og engasjerte, og de opptatt av at elevene skal få være med i beslutninger og føle at det er deres år. 

Viktig å gripe muligheten

I teater og scenekunst er det viktig å bare hoppe ut i det og ikke være redd for å ikke få det til. Det blir skapt et miljø der det er veldig lav terskel for å prøve nye ting, selv om man føler man ikke mestrer det helt i starten. Teatertimene er et veldig åpent sted der man får mulighet til å uttrykke og utfordre seg selv og den muligheten er viktig å gripe.

Teater og scenekunst på Fana

På teaterlinja på Fana folkehøgskule får du bruke et år til å jobbe med teater og skuespill. Elevene lærer ulike skuespillteknikker som de bruker til å jobbe fram forestillinger.

I løpet av året jobber elevene blant annet med

  • Forestillinger
  • Stemmebruk, bevegelse og karakterarbeid
  • Fysisk teater
  • Moderne teateruttrykk
  • Auditionteknikk
  • Spill og improvisasjon

Nei, folkehøgskole er ikke et pauseår!

Tekst: Kaja Wiik, stipendiat Fana folkehøgskule

Ungdom trenger et sted å utforske sitt eget potensial uten å bli vurdert. Vi trenger folkehøgskolene , mener Kaja Wiik.

NRK skrev tidligere i februar en reportasje med tittelen «Å finne seg selv på statens regning», og diskuterer hvorvidt folkehøgskolen er samfunnsnyttig eller bare en unødvendig utgift for staten. 

Jeg er helt overbevist om at folkehøgskole er en viktig ressurs for samfunnet.

Ikke minst for ungdommer som i større grad sliter med motivasjon, stress og lysten til å lære i dagens utdanningssystem.

Utdanningssystem med konkurranse

Jeg mener at vi i dag har et utdanningssystem som motiverer til konkurranse og sammenligning. Problemet med dette er at elever ikke får rom til å utvikle seg selv i samhandling med det de lærer. Karakterer, eksamen og stress dominerer stadig større deler av ungdommers hverdag. Selve nysgjerrigheten og gleden ved læring faller bort. I dagens samfunn ser vi klare forventninger til å skulle prestere bedre og bedre. Samtidig blir ungdommer mer og mer preget av depresjon, angst og stress. Dette gir et usunt og ødeleggende forhold til det som egentlig skal være noe bra – nemlig å lære.

For at vi skal kunne oppnå et godt og aktivt læringsmiljø er vi nødt til å eliminere den begrensningen ungdommer vanligvis møter i utdanningsløpet. De trenger et sted der de får mulighet til å utforske sitt eget potensiale uten et system som skal vurdere det.

Å kunne se det en får til heller enn det en ikke får til vil ha stor effekt på elever som har for vane å fokusere på hva en ikke er god nok til.

Vi bør oppmuntre til å velge et år der en får erfart nettopp dette. Et slikt år vil gi reflekterte og dannede ungdommer som lettere vil gå motiverte og læringsvillige inn i samfunnet.

Folkehøgskole som motvekt

Jeg mener at folkehøgskole tilfredsstiller nettopp disse behovene. På folkehøgskole kan man velge mellom et bredt spekter av linjer som fokuserer på gleden ved å lære. På linja Spillutvikling vil for eksempel samarbeid, utvikling og kreativitet stå sentralt. Hvis en skal utvikle et spill er det naturlig at en går gjennom en hel prosess, som på mange måter er mye viktigere enn resultatet.

Elever vil med dette øve på å finne løsninger på problemer samt ta i bruk sider ved seg selv som ikke det ordinære utdanningssystemet ville fanget opp.

Dette bygger et godt grunnlag for videre studier og ikke minst for samfunnet generelt.

Folkehøgskole er ikke et pauseår, men et år fylt med læring.
På folkehøgskole kan man velge mellom et bredt spekter av linjer som fokuserer på gleden ved å lære.

Til slutt vil jeg si at folkehøgskole absolutt ikke er et «pauseår», men derimot et år fylt med læring, fellesskap og helt unike muligheter til å utvikle seg selv og sine kunnskaper. Folkehøgskolen tar for seg viktige verdier som mange ungdommer i dag har stor nytte av videre i livet. Jeg vil påstå at et år på folkehøgskole er en investering som ingen pris noen gang kan måles med.

Teksten har stått på trykk i Bergensavisen og på folkehogskole.no.