Finn det globale i det lokale – Slow travel

Vi flyr stadig mer – flyreisene blir billigere og billigere, det å fly blir forbundet med frihet, velstand og lykke. Det har oppstått en forventing om at det er fly man skal bruke for å komme seg ut i verden og det er ute i verden man opplever nye ting, og får nye impulser, finner lykken.

Hva er lykke?

Infrastrukturen er ikke nøytral, men skaper en forventing blant folk.  Det legges ut tusenvis av billige flybilletter til storbyer som Praha, Amsterdam og New York. Naboen drar, så vi drar selv også. Vi har ikke tid til noe mer enn en langweekend, men en liten tur er bedre enn ingen tur, ikke sant? Jeg har selv hatt denne samtalen med samboeren min: Hvor skal vi dra? Vet ikke, men la oss sjekke hvor det er billige flybilletter. Vi vil komme oss bort fra hverdagen, bort fra regnet og kulden, kan noen klandre oss for det da?

Bjørn Stærk har skrevet boken «Jakten på den grønne lykke», og hevder at transportmiddelet faktisk har en avgjørende innvirkning på opplevelsen av turen.

Jakten på den grønne lykken

Hva har transportmiddelet å si for opplevelsen av turen?

I et fly fremstår verden som flat og liten, men verden er egentlig enorm. I løpet av noen få sekunder i lufta passerer vi over mer mangfold enn vi har tid til å utforske gjennom et helt liv. Hver eneste av lyktene på bakken, er et lokalsamfunn som vi kunne slått rot og levd et liv i. Følelsen av kontroll og overblikk er en illusjon.

Stærk mener det burde stått advarsel på flyvinduet: Ting er lengre unna enn du tror!

Når man kommer frem til destinasjonen, la oss si Praha, begynner de fleste å orientere seg ut fra turistguider og anbefalinger: Vi bør jo ha gått over Karlsbroen, kl 12 er det vaktskifte ved St Vitus-katedralen. Trengselen er stor, men man får knipset noen bilder av militærparaden som marsjerer forbi. Vi går til handlegatene i gamlebyen og befinner oss i en av de mange souvernirbutikkene. Må jo ha med noe hjem til ungene! Gensere med glitter, kopper med bilde av byen, kjøleskapsmagneter. Helga er jo snart over! Herregud, så fort den gikk. 10 000 kroner fattigere på flyplassen, kommer vi på at vi bør handle kvoten og noe godteri til barna. Vi er slitne og trøtte. Sure av alle menneskene på flyplassen. Vent litt… inn igjen på taxfree og bruke litt flere penger.

Spørsmålet er: Har det moderne mennesket mistet noe viktig på veien ved å gjøre reisen i seg selv til noe underordnet, et nødvendig onde.

Kan man kjøre seg frem til målet?

Den amerikanske forfatteren Edward Abby understøtter dette i boken Desert Solitare i 1968. Abby jobbet i en nasjonalpark i ørkenen i Utha, et sted turistene sjelden fant veien til. Parkmyndighetene ville gjøre nasjonalparken tilgjengelig for folk flest, og besluttet derfor at det skulle bygges veier gjennom parken.

Edward Abbey

Den amerikanske forfatteren og essayisten Edward Abbey.

Abby mente at ved å asfaltere parkene ville man gjøre dem om fra en sjelden stor opplevelse, til en avkryssningsboks på listen til turister. Det var akkurat det som skjedde. Turistene begynte å kjøre bil gjennom parken, gikk ut på wie-points, tok sine bilder, og kjørte videre for å se om de kunne presse inn så mange nasjonalparker som mulig inn i sin to uker lange bilferie.

De tror at de har vært i nasjonalparken i Utha, men har de egentlig det? Stærk mener du kan ikke kjøre deg helt frem til et mål. Det blir en mur mellom deg og omgivelsene. 

Min drømmeferie

I mai var jeg og mine to søstre på en fantastisk gåtur på Korsika. Vi hadde brukt lang tid på planlegging. Møttes over en kaffe eller et glass vin. Undersøkt ruter, var på biblioteket og lånte bøker. Ønsket oss sekker eller sko til jul. Gledet oss. Vi tok fly til øya, men etter det brukte vi for det meste beina for å komme oss fremover.

Vi hadde med sekker med nå alt vi trengte på ryggen. Ikke for tungt, for det orker man ikke bære. Hengekøyer og gode sko, vannflasker, kart. Ruten het Monti e Mare, og skulle ta oss fra fjell til hav. Vi tok tog fra hovedtaden Ajjacio til den lille kystbyen Calvi, og buss videre opp i fjellene. Vi begynte med å sette oss på et tog av normal størrelse, men dess lengre nord vi kom, dess mindre ble togene og togstasjonene. Jernbanesporene mer svingete og naturen flottere og flottere.

Photo by Vidar Nordli-Mathisen on Unsplash

Vi startet å aktivere sansene, ikke lukke dem, som vi hadde gjort på flyet og i storbyen. Vi så ut på de fantastisk frodige engene med blomster, busker og trær. De flotte høye fjellene, oi, se en korsikansk lammegribb svever forbi! Ut av toget for å finne buss som skulle ta oss til fjellet. Vi begynner å prate med folk, hvordan skal man egentlig komme seg dit? Vet dere hvordan bussen ser ut, det er ikke en buss, en liten bil som kommer hver andre dag!

Neste dag begynner vi å gå. Vi pakker sekkene, tar med oss alt vi trenger og går. Farten er borte. Vi puster lufta, svetter, snubler, tørster, tar sjanser, og bruker tid.

Finne det globale i det lokale

I år snakker vi om å ta en ny tur og har begynt å undersøke Dolmittene i Venezia. Vi kan reise midt i mai, og det er jo egentlig utenfor sesongen, men det er da det passer for de tre søstrene. Etter litt resarch viser det seg at mange hytter er stengte. Hmm, er det slik at det går gondolbaner helt til toppen, komme rett til målet uten anstrengelser.. er de noe gøy da?

Vi har bare en uke, altså to dager med fly frem og tilbake..så i realiteten fem dager, pluss transport der nede, det blir fire dager.. En dag får jeg en tekstmelding av min søster, «skulle vi heller tatt toget til Finse og syklet rallarvegen»? Haha, kanskje det»!

Turdestinasjon er enda ikke bestemt, men jeg vet at eventyret begynner med våre kroppslige erfaringer, og at etter turen til Korsika har vi forandret noe i måten vi tenker om ferietur på; vi vet hva vi vil, nemlig få bort muren mellom oss og omgivelsene.

Elisabet Dale, lærer på Aktiv bærekraft