Hagen og arboretet
Om en gammel have
Vet de hvor Milde ligger? Litt sør for Bergen, ved fjorden, rett ved skipsleia. Milde er endestasjonen for en bussrute, og det ligger en folkehøyskole der.
Skolen er bygget rundt et gammelt tun, og skolens leder bodde i det gamle hovedhuset fra 1700-årene. Ingen kan bo i et smukkere hus. Fra det hvite gamle hovedhuset på bakketoppen runder den grønne hagen seg i bakker nedover mot veien, mot sol og vind.
Folk er forsiktige med å stelle for mye i hagen, den skal helst klare seg selv så lenge at ingen riktig vet hva som er pleie og hva som er naturlig. Og hermed forlater jeg alminnelig daglig tale og hverdagens fornuftige opplysninger. Det går ikke an å fortelle om krokus og liljer og spansk kjørvel og gamle trær på Milde med alminnelig sprogbruk. For det er ikke noen alminnelig hage og ikke et alminnelig krokusbed vi går inn i. Vi går nemlig ikke rundt krokusbedet på Milde, vi går i det. Krokusen vokser på engene, mellom trærne, på selve hagegangene, de trives i singel og de formerer seg i skyggen og de blomstrer i solen. Aldri har De sett maken. Ville krokus er små og skjære i fargen, og når de kommer i tusener og i millioner og står kinn mot kinn under nakne trær, virker det som et stykke av himmelen skulle falt ned, som om luften skulle ha fortettet seg og lagt seg til hvile mellom grå stammer. Som et eventyr fra gamle dager, som et stykke musikk på sprøe instrumenter, som et maleri av en hollandsk mester, som en serenade i vårkveld, som et gulnet kjærlighetsbrev som ennå får en hvithåret dame til å gråte av vemod og fryd, slik er hagen på Milde.
Under Vestlandets feiende himmel, omspent av den fiolettdisige luften som hører Vestlandet til, i en bølge av anger og dufter fra sjeldne ting og alminnelige ting og ugress som gror, i en ramme av 1700-talls harmoni, synger den stille hagen en vise om forfengelighet og evighet, om menneskene, om vårens nåde, om vinterens uomgjengelighet og om skjønnhetens ugripelighet, for alle som har sanser til å sanse med …
Tekst av Zinken Hopp.
